For hvert år som går så øker fattigdommen i Norge. Storting og Regjering forteller alle hvor hardt de arbeider for å minske denne. Hvordan kan det da ha seg at den øker for hvert eneste år? Feilslått politikk er det ingen tvil om, i tillegg er det holdningene våre til hva vi krever av alle andre. Opposisjonen har fremmet noen endringer uten hell.
Koronasituasjonen forsterker og presser enda flere mennesker ut i fattigdom, og dessverre er nok ikke situasjonen under kontroll enda. Tiltakene som er gjort her av Regjeringen og Stortinget viser igjen den samme holdningen. De prioriterer feil, og mange faller utenfor.
Og det hele startet for mange år siden. FØR den blå, blå regjeringen inntok plassen på Løvebakken. Faktisk så tror jeg vi må helt tilbake til Gro Harlem Bruntland-tiden. Da startet man å uttale arbeidslinja som hovedmål. Økningene i lønningene ble endret fra kronetillegg og til prosenttillegg som selvsagt gjør at forskjellene øker. Det ble press på de som ikke klarte å følge med i skole, og utdanning av realfag ble mer og mer fokus. Det ble nesten sett ned på at en ønsket en praktisk hverdag.
Det vekslet jo mellom blått og rødt i regjeringsposisjon frem til århundreskifte. Og fokuset ble hardere og hardere på skolene for barn. Kravene ble endret, nye reformer som er blitt et diskusjonstema i mange år i etterkant. Presset på de unge ble enda større. Kravene hagler og igjen så vil «taperne» bli mer synlig og få enda større problemer.
Sentralisering og endring av velferdssystemene våre var neste ut. Sammenslåing av Trygdekontor, arbeidskontor og Sosialkontor, hvorav den siste er kommunalt ble slått sammen til et digert moster av et NAV. Ideen var at NAV skal være mer tilgjengelig til folket. Har bedre og lenger åpningstider, og kunne bistå den enkelte borger på en bedre måte enn tidligere. Det skulle bli enklere med å kun ha et kontor å forholde seg til.
Hva i all verden skjedde på veien? Hvor ble det av den grunnleggende intensjonen om NAV? Flere kutt kom utover i det nye århundre, og de fleste ble i velferden. Og da selvsagt til de som har minst fra før, noe annet ville vel være helt forferdelig. Kutt i AAP ordningen. Karenstid på et år ble innført. Uførefradraget i ble fjernet. Endring av barnetillegget for uføre. Kutt i grunnstønad for de med cøliaki/glutenintoleranse. For nye AAP-mottakere under 25 år ble minsteytelsen endret fra 2G til 2/3 av G, og ung ufør-tillegget ble avviklet. Fjernet ferietillegget for arbeidsledige for å nevne noen kutt.
Det som er vel så viktig er at inntektene til de som har lavest lønn ikke har økt. Dette gjør at gapet mellom fattig og «rik» øker. I tillegg til at støtteordninger som f.eks bostøtte ikke har fulgt med i prisoppgangen på boliger. Men fremdeles ligger på samme nivå som for 15 år siden forteller vel litt. Og den samme ordningen har heller ikke økt inntektsgrensen i takt med inntektsnivået for øvrig og derfor er det mange som trenger bostøtten som ikke får det. Denne ordningen er i sin helhet utdatert og absolutt klar for en endring.
Så hva er det som gjør at flere og flere faller inn i fattigdomsfella? Regjeringen mener jo at de har gjort så mye for denne gruppen. De har økt barnetrygden med noen kroner etter at den har vært stillestående. Barnetrygden var på 970 kr i 1996 og økt til hele 1054 kr nå i 2021. Og småbarnstillegg på noen hundrelapper, når det er fjortisen som koster skjorta, tja…
I tillegg kom regjeringen med et aktivitetskort som gjør at flere får muligheten til å være med på aktiviteter. Får de egentlig det? En tanke da er jo at om en familie på 4, med barn på 8 og 10 år. Så får de endelig lov å bli med på fotball og håndball. Når familien sliter med å få endene til å møtes og kanskje ikke har råd til noen utskeielser. Da vil ikke denne familien ha råd likevel til å sende barna på aktivitet. Vi må ikke glemme at utstyr koster også. Reise koster. Det som har skjedd er at enda flere foreldre sliter med å forsvare seg mot dette. Tanken med aktivitetskortet var bra, men samtidig setter dette mange mennesker i en vanskelig situasjon.
Å snakke om økonomi og ikke minst dårlig økonomi er for mange vanskelig og mange føler skam. Skam over å ikke klare å være med på det samme som andre. Skam over å ikke mestre det «alle andre klarer» og ikke minst skammen over og ikke kunne gi sine barn og familie det samme som andre. Når forskjellene øker så øker skammen i samme tempo. Noen sliter så mye at de faktisk ikke klarer å leve med det. Dette er virkelig en viktig sak å få bukt med. Her må vi alle bidra, både fattig og rik. Vi må få bort skammen, få tilgjengelig hjelp og ikke minst støtteordninger som hjelper for utav fattigdommen.
Det skal ikke så mye til egentlig. Og samfunnet er tjent med et samfunn med færrest mulig som lever under fattigdom. Det blir da økt handel som igjen gir flere arbeidsplasser. Fattige som får mer å rutte med vil bruke pengene slik at landets økonomi vokser. De er langt unna å kunne spare. I tillegg kan vi regne med at det blir færre syke, som belaster velferdsordningen og det blir færre legebesøk og medikamentbruk. Rusproblematikk er også kjent blant de som sliter økonomisk. Så regjeringen og Stortinget har mye de kan gjøre med små grep, for å gjøre verden et bedre sted å være for de som har minst.
Comments