Vi har i tidligere artikler her på siden skrevet om hvordan fattigdom i Norge har fått økt oppmerksomhet det siste året. Mye skyldes dyrtiden vi lever i med økte strøm, bensin- og matvarepriser. Fattigdommen er økende, og med en regjering på sosialistisk side er det en forventning om at dette står høyt oppe på listen over tematikk som bør styre den politiske retningen. Noe har vært gjort, men ikke på langt nær nok. Til tross for økte bevilgninger som skulle hjelpe i en tid med økende utgifter, ser vi at fattigdommen fortsetter å øke. Verken strømstøtten, som nå blir utvidet til ut 2024, (1) eller ekstra bevilginger gitt til de med minst, har løst problemene. Prisveksten på varer og tjenester, og de skyhøye strømprisene er toppen av et isfjell. Kanskje var det det som måtte til for å få øye på at vi i verdens rikeste land har fattigdom som gjør at mennesker som syke og eldre ikke får levd et verdig liv.
For den fattigdommen vi ser i Norge i 2023, er ikke noe som kommer på grunn av dyrtiden vi lever i alene, den kommer av den politikken som har vært drevet i mange år i forhold til en gruppe mennesker som ikke har mulighet til å delta i samfunnet på samme måte som friske arbeidsføre mennesker. Dette har vi skrevet om tidligere i forhold til «arbeidslinja».
Økte køer hos frivillige
Vi har det siste året sett økte køer av mennesker som søker hjelp hos frivillige organisasjoner i form av matkasser, måltider etc.. Disse køene har økt betraktelig det siste året, og dette kan ses som en direkte årsak av økte levekostnader. Men det har vært mange mennesker i Norge som har trengt denne hjelpen i flere år. Det at den nå har økt, gjør bare at vi ser det bedre, det blir tydeligere for oss hvordan det faktisk står til i landet vårt.
Det sjokkerende er at mange av de som står i denne køen mottar ytelser fra Nav, men de står likevel i kø hos Frelsesarmeen eller andre frivillige organisasjoner som yter hjelp. Faktisk viser en stor undersøkelse gjort av Fafo for Frelsesarmeen at en så stor andel som 84 prosent av de som får hjelp fra frivillige organisasjoner også mottar støtte fra Nav.(2) Undersøkelsen er kun utført i 3 byer i Norge, Oslo, Drammen og Sarpsborg (2), men det finnes ikke grunn til å tro at det skulle stå så mye bedre til i resten av landet.
Denne undersøkelsen viser at noe er alvorlig galt med den politikken som har blitt drevet i landet vårt over år. Velferdssamfunnet Norge klarer ikke å gi velferdsordninger som gjør at mennesker kan leve et fullverdig liv uten hjelp fra frivillige organisasjoner. Dette er ikke noe nytt for folk som har levd med hjelp fra Nav en stund, men det burde sjokkere politikerne våre at det er slik. For det snakkes mye om hvor privilegert vi er i Norge, og ja, vi er det hvis vi sammenligner oss med andre land med mye dårligere levevilkår enn Norge. Men det hjelper ikke folk som sliter med å få endene til å møtes eller får redusert psykisk helse av å bekymre seg for om de har tak over hodet neste måned. Det å sammenligne med andre land blir en fattig trøst i et land hvor ulikhetene er svært tydelige og hvor man faktisk bor og lever.
Fafo undersøkelsen viser også at en stor del av de som står i køene har ansvaret for barn, noe som viser at mange barn opplever å vokse opp i fattigdom. (2) Og som tidligere nevnte undersøkelser har vist, så kan det å vokse opp i fattigdom gi dårligere fysisk og psykisk helse på lang sikt. (3)
Langsiktige problemer
Så går ikke da vinningen opp i spinningen hvis velferdssamfunnet kanskje påfører barn dårlig helse på lang sikt, som igjen kan gi redusert arbeidsevne? Er ikke dette å tenke veldig kortsiktig? Politikk får påvirkning både på kort å lang sikt og er det ikke et krav vi må kunne stille til politikerne våre, at de evner å tenke både kort og langsiktig?
Når det kommer til fattigdom i Norge så er det i alle fall på tide å tenke nytt og langsiktig. Samfunnet er ikke tjent med at en del av befolkningen lever i fattigdom. Det er verken helsemessig eller økonomisk hensiktsmessig. Og kanskje har de dårlige tidene vi er inne i nå, hjulpet til å sette fokus på en gruppe som virkelig fortjener å bli hørt. For det finnes ikke en fagforening for fattige, det er ikke tariffavtaler i Nav sine budsjetter, og viktigst av alt, det er ikke lett å rope høyt når ikke stemmen bærer fordi man er sliten, syke eller gammel.
Så politikerne er de eneste som kan løfte denne gruppen ut av den situasjonen de er i, derfor håper vi at de er i stand til å tenke nytt i tiden framover og får satt en sluttstrek for fattigdom i Norge en gang for alle.
